Ja, i går, raste alt sammen. Som en ond fortsettelse fra den onde lørdagsnatten da alt kræsjet, smått litt etter litt. Det var det jeg skrev på statusen min på Facebook. Responsen var min venninne Linda, som mente at verden raser bare sammen hvis du lar den gjøre det. Og jeg lot den gjøre det. Og nå....sitter jeg på Krambua, mest fordi nervene mine trenger øl. Og fordi 3b, trygge 3b var stengt. Så, jeg har øl nå. Og det kan virke som verden min har sluttet å rase sammen, men i går var jeg så knust at jeg ikke hadde ord. Og det var jeg som lot det skje. Du lurer sikkert på hva som har skjedd. Krangel? Den evige fyllekrangelen hvor det er om å gjøre å være kald. Og likegyldig. Og ond. Uten å gjøre noe galt i den forstand altså. Man bare har et behov for å være ond. Det vil si- jeg har et behov. Og det behovet har en tendens til å smitte over til de nærmeste rundt meg. Etter tretten timer alkoholsuping i lag med Karl Martin var det nok. Jeg hadde bare en klump med ord som lå tett under brystkassa. Tilbake til start, da jeg først satte meg i baren på Ramp klokke ett og sa: Jeg skjønner ingenting. Gi meg vann og en snitt.
Men det årner sæi.
REMBRANDTISH........
